Halvøya Mani, den midterste fingeren av dem på Peloponnes som peker sørover, er vill, vakker og annerledes. Det bratte og engang nærmest ufremkommelige fjellområdet var hjemstedet til et stridbart folkeslag, manioterne. De bygde hus formet som tårn for å bli nærmest uinntakelige for fienden - men også for at de skulle føle seg trygge for naboen, for feidene dem imellom var mange og harde og blodhevn var normen. Dyktige krigere skaptes her, og Theodoros Kolokotronis, hærføreren som fremfor noen får æren av å ha frigjort bl.a. Nafplio fra tyrkerne, kom fra Mani.

Det er adskillig fredeligere på Mani i dag, og mye og utforske, så dra gjerne på en todagersutflukt hit. Vi har ikke plass til å beskrive Manis mange severdigheter her, men høydepunktene (etter vår mening), får du iallfall.

Vi begynner nordøst på Mani, i Gythio (bilde t.v.), en sjarmerende havneby og hovedbyen på Mani. Byen har en lang og fargerik historie, men ble ødelagt av jordskjelv i 375. Den begynte å vokse igjen mot slutten av 1800-tallet, noe de mange nyklassisistiske husene vitner om. Her er det hyggelig å rusle en tur eller sitte ned på en kafé eller taverna, er du sulten på historie kan du besøke Museet for Historie og Etnologi. Fine strender finnes også i nærheten av byen.

Deretter kan du fortsette turen i retning byen Areopolis, og like syd for den finner du Diros-grottene, som omfavner en del av en elv som renner gjennom fjellet. Dette er et vidunderlig, magisk sted, alltid stille, alltid behagelig kjølig. På små båter blir du rodd på elven, over stalagmitter og under stalaktitter, som blinker og skinner i vakre farger. Hulene, som ble gjenoppdaget for rundt 100 år siden, var kjent helt fra steinalderen og etter, og man trodde lenge dette var en del av underverdenen. Nåja, for alt vi vet tror noen fremdeles det. Du kan lære mer om historien i det Neolittiske museet like ved grottene.

Så kan vi kjøre sørover, mot fingerspissen. Landskapet blir stadig mer karrig og vilt, og små bysantinske kirker og landsbyer av tårnhus frister oss til å stoppe både her og der. Nesten helt ved veiens ende kommer vi til byen på det store bildet, Vathia, som nok den flotteste av landsbyene i området, og også den som var mest beryktet for sine interne feider. Når du vandrer mellom de særegne husene, ser du snart at de fleste av dem er forlatte, og med mindre du kom på samme tid som en busslast med turister, er det en både vakker og trist stemning her. Synes vi.

Stedsnavnet Mani har, som man kanskje skjønner, gitt oss det norske ordet mani, som vi også finder i endelser i ord som pyromani og erotomani. For å nevne noen.

Les mer om Mani på nettstedet Inside the Mani.